I Moskva knyttes bånd. Man opplever ikke bare sin egen reise men også reisen til medpasienter. Noen historier gjør ekstra inntrykk. Jeg vil fortelle deg om Eva.

Jeg vandret rundt i gangene på Pirogov Medical Surgical Center i Moskva. Noen timer tidligere hadde jeg og Bente, min søster ankommet sykehuset i taxien som hentet oss på flyplassen. Taxien var bestilt og fikset av sykehuset og kostet oss ingenting ekstra. Fra taxien hadde sjåføren vist oss veien inn en sidedør på baksiden av sykehuset. Vi ble dirigert opp en liten trapp og inn i en heis med en vennlig gest. Da dørene på heisen åpnet seg så jeg rett inn i øynene på et kjent fjes. Et ansikt som var like kjent som naboen hjemme, kanskje mer. Foran meg sto hun som jeg hadde mailet med utallige ganger i 7 måneder. Hun som hadde gitt meg svar på alt. Hun som hadde dempet mine bekymringer med trygge, konkrete og kunnskapsrike svar. Hun jeg hadde sett bilde av på Facebook. Hun alle snakket om. Foran meg sto Anastasia.
Hun sto foran meg i levende live iført en knall gul sykehusfrakk og gule crocs. For første gang i mitt liv var jeg starstrucked.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg gikk bort og slo armene rundt henne og ga henne en lang og god klem. Jeg kunne stått slik i evigheter. Øyeblikket kan beskrives som et av de beste i mitt liv. For meg var hun selve definisjonen på håp.

Vi ble innlosjert på ett rom i 2 etage på hematologisk avdeling hvor jeg skulle være den første uken. Jeg var glad Bente var med meg. Alt ble mer ufarlig med henne der. Vi kunne tøyse og tulle med det meste, også min stamcelletransplantasjon.

Nå gikk jeg rundt i gangene å lette etter kontoret til Anastasia. Jeg hadde fått beskjed om at hun hadde kontor innerst i korridoren.
Jeg banket på og sto stille som en mus å lyttet. ingen svarte. Hun hadde nok gått hjem for kvelden tenkte jeg og gikk tilbake. Det var ingen krise men jeg hadde ikke fått koblet mobilen på internett og det var mange hjemme jeg gjerne skulle ha gitt beskjed om at vi var vel fremme. På vei tilbake til rommet så jeg to som satt i en korridor inn til høyre. En ung kvinne som satt i en sofa og en ung mann i rullestol. Kvinnen satt med mobilen i hånden så jeg tenkte at hun vet nok passordet jeg er ute etter. Jeg gikk bort og vi ble stående å prate.

Den unge kvinnen fortalte at hun og den unge mannen kom fra Tyskland, hadde MS og skulle ta stamcelletransplantasjon. Kvinnen var barbert på hodet og virket i uvirkelig god form til å sitte i disse gangene. Mannen i rullestolen så på meg og smilte vennlig. «Hvor kommer du fra» spurte kvinnen. «Im from Norway» svarte jeg med min rustne engelsk som jeg ikke hadde brukt siden sydenturen til Hellas året før.
«Norway!» ropte den unge kvinnen og lurte på om jeg hadde møtt Eva. «Eva?» svarte jeg og sto å måpte litt. «Yes Eva, she is also from Norway. You find here on the third floor» fortsatte den tyske kvinnen.

Passordet til internet fikk jeg til slutt av to sykepleiere som passerte oss i gangen. Første natt i Moskva ble avsluttet med en sovetablett.