Dette har jeg ikke turt å fortelle dere. Jeg kom hjem fra min dramatiske Moskvatur med stamcelletransplantasjon Tirsdag 17 mars 2020. Jeg hadde en dag hjemme og alle hjerter gledet seg over at jeg hadde kommet hjem og ikke minst at jeg hadde overlevd dobbelsidig lungebetennelse og Influensa samtidig med transplantasjonen.
Nervene har vært frynsete pga alt som har skjedd og ikke minst flyreisen hjem fra Moskva ble en stor belastning pga Coronaviruset som kom på toppen av det hele.
Første dag hjemme ble avslapping på sofaen, kvalitetstid med familien samt en skrekkblandet fryd.
Spørsmålene sto i kø inne i hodet mitt.
Kunne samboeren min være smittet? Kunne datteren min bære smitten….
Var jeg trygg hjemme?
Jeg kunne ikke vite for ingen var sjekket. Det var ikke kapasitet til det. Kun de med symptomer skulle sjekkes. Jeg hadde ingen mulighet til å sikre meg. Jeg kunne heller ikke vite om jeg var blitt smittet på flyturen hjem.
Det er ikke lett å slappe av i hodet når alle disse tankene surrer, heller ikke lett å nyte hjemkomsten slik jeg burde.
Dagen etter jeg kom hjem, altså igår brukte jeg til å leke med Victoria mens pappa jobbet fra hjemmekontor. Vi lekte med slim og laget figurene fra Vaiana. Vi tok x antall runder med Kims lek samtidig som vi fortalte hverandre hvor glad vi var i hverandre og hvor fint det var å være sammen igjen.
Uroen lå i meg hele tiden.
At legen i Moskva hadde sagt at jeg skulle rett på sykehus dersom tempen passerte 37,5 grader var et mareritt. Jeg ville ikke på sykehuset. Risiko, risiko, risiko! Jeg var livredd febermålet, oppriktig livredd. Jeg måtte stålsette meg før jeg satte febermålet i øret. 37,4. Det var der det lå. 0.1grad unna sykehuset. Frykten bare øke for hver gang jeg tok tempen.
Jeg var så sliten av å være redd! Jeg sa til min samboer at jeg kun trengte en uke uten drama, og jeg mente det. Jeg kjente på kroppen at det snart ville bli en sykehustur pga feberen. Jeg var så sikker at jeg sa det til Karzan samme kveld jeg kom hjem. Vi forberedte papirene/epikrise fra Moskva og medisiner slik at alt skulle være klart dersom jeg måtte ringe 113 og noe akutt skulle skje. Karzan var nok bare snill og hjalp meg og tenkte at jeg var vel hysterisk.
En uke uten drama ble det ikke.
Da jeg og Victoria tok en pause i leken lå jeg bare i sengen og tittet opp i lufta. Kjente etter overalt i kroppen om hvordan den føltes. Litt vondt her og der. Pusten… føltes den ikke litt tyngre?
Jeg kjente stikk i brystet.. det ble tyngre å puste.
Jeg ropte på Karzan og ba han hente febermålet. 37,6 viste termometeret.
Jeg ba Karzan ringe 113.
Ambulansen kom hjem til oss og de ga beskjed på forhånd om at de kom til å se ut som «Romvesen» når de kom. Vi fikk forklart Victoria at mamma bare skulle dra for en sjekk på sykehuset igjen pga feber. Vi forklarte at pga viruset så kom mennene fra ambulansen til å se litt rare ut.
Ambulansen ble stående en stund utenfor ytterdøren vår mens de kledde på seg så Victoria og pappa gikk og tittet utav soveromsvinduet. De tøyset og lo litt av klærne til ambulansepersonalet. Det hele ble udramatisk når vi kunne tulle litt med det.
En svært hyggelig mann kom inn med full utrustning. Jeg fikk munnbind og hansker, vinket hadet til Victoria og Karzan og ble lagt på båre.
Turen til A-hus gikk fint. Vel fremme i garasjen på akuttmottaket ble det maske og hansker. Det første jeg så var bord med sprit og «antibac» i alle formater ute i garasjen. Alle tok sine forhåndsregler. Ambulansesengen med meg oppi ble kjørt til et eget rom. Her ble alle mulige tester utført. EKG, blodprøver, blodgass, urinprøve, blodtrykk, puls, en veneflon i hver arm og naturligvis Coronatest.
Jeg ble innlagt på hematologisk avdeling på isolat. En rutine jeg nå kjenner ganske godt. Prøvesvarene var ikke klar før dagen etter.
19 mars 2020 kl 11.59
Jeg ligger i senga mi inne på isolatet. Har hatt besøk av overlegen på avdelingen som har fortalt at de har svar på alle prøvene bortsett fra Coronatesten.
De har ikke klart å finne noe som har skapt bekymring og han forklarer at sålenge Coronaprøvene er ok så skal jeg hjem igjen idag, da det er større risiko for meg å ligge på sykehuset enn å være hjemme. Dette er jeg naturligvis fullt klar over og det er hele grunnen til skrekken for febermålet. Jeg ville virkelig ikke hit.
Jeg ligger å venter på svar. Påkjenningen er ubeskrivelig stor for jeg vet så inderlig godt at det viruset ikke vil være en god match med min kropp akkurat nå. Jeg ser på døra som skiller meg og avdelingen og hører hvert eneste «klikk» fra sekundviseren fra klokka som henger over døra. Det eneste jeg kan gjøre er å ligge å vente.
19 mars 2020 kl 15.00
Ligger fortsatt i senga og venter. Heldigvis klart å duppe av litt.
Kl 15.25
Overlegen kommer inn uten munnbind og sier: Du kan dra hjem, du har testet negativt på Covid19!!!
Hele kroppen min faller sammen, jeg er så glad at jeg klarer ikke å holde tårene tilbake! TAKK!!!!
Så hvorfor fikk jeg feber og måtte dra på A-hus?
Jeg vet ikke. Legene klarte ikke å finne noe galt.
Det jeg vet er at nyheter og Sosiale medier skremmer vettet av folk! Jeg skal nå dra hjem igjen å slutte å være redd. Jeg oppfordrer alle og spesielt folk i risikogruppa til å legge fra seg VG, Dagbladet og alle Facebookgrupper om Covid19. Det har ingen hensikt å skremme seg selv så opp at man begynner å kjenne symptomer, hodet spinner og kroppen er i full beredskap! Det er ikke bra for hverken kroppen din eller min.
Angst og redsel fører til økt puls og symptomer.
Ta frem en bok, et spill en morsom app! Oppsøk noe positivt!
Dr.Fedorenko sa til meg i Moskva at positiv tankegang betyr mer enn man tror for fysisk og psykisk helse. Så vær så snill, slutt og vær redd.
Har du ikke symptomer så er du frisk og du er ikke smittet! Trenger du å snakke med noen så ring noen enten det er barna dine, en venn, legen eller andre. Ikke sitt å bekymre deg alene, du kan bli syk av det også.
En tur til sykehuset uten grunn er totalt unødvendig akkurat nå.
