Hei Bent,

Jeg ville sende deg en liten status på meg selv med tanke på Facebookstatusen din der hvor du ba meg komme meg ut på tur for å bedre den mentale helsen min.

Jeg sitter akkurat nå i Moskva på National Pirogov Medical Surgical Center så jeg kommer til å bli forsinket med den gåturen. Jeg blir her ihvertfall frem til 11 mars.

Her er det full vinter, snø og kaldt. Fryser du der hvor du er?

Jeg har slitt med søvnen siden jeg kom ned til Moskva. Rart å være så langt borte fra mine 3 barn, mann, venner og familie. De siste to nettene har jeg fått sovepiller for å klare å få hodet til å slutte og surre rundt med all verdens tanker. Har du selv opplevd savn etter familie og venner som har gjort deg søvnløs?

Grunnen til at jeg er her i Moskva er jo som du vet pga at jeg fikk diagnosen MS for 7 måneder siden. Det var en utrolig lei beskjed å få. Har du noengang fått en alvorlig diagnose selv?

Det verste har egentlig vært det mentale tankespinnet rundt det å få en slik diagnose.

Kan du tenke deg følelsen av å aldri vite når neste attakk kommer og hva det bringer?

Bleier? Intravenøs mating? Rullestol? Tap av syn? Tap av språk? Ja jeg må nesten le litt, kan du tenke deg noe så sprøtt som at det fortsatt sitter politikere og leger å påstår at rullestol ikke lengre er et alternativ for ferske MS pasienter??

Tenk at det går ann å være så lite opplyst. Vet nesten ikke om man skal le eller gråte.

Vel, jeg sitter som nevnt i Moskva med en haug med MS pasienter rundt meg å rullestolene står på rekke og rad bortover både gulv og vegger, parat til neste pasient som kommer fra Norge. Ja for her er det Nordmenn kan du tro! Flest nordmenn faktisk.

Det er ett merkelig samhold her. Ja du vet litt som når du møter folk fra Stavanger og du er i et annet land. Man bare sier «Hei» å blir venner umiddelbart. Slik er det.

Dialogen går og man finner tonen. Som når du snakker om Stavanger med andre i utlandet, slik har vi det også her. Vi har felles tema da vi alle er her av samme grunn.

Vår situasjon er foresten ganske alvorlig.
Vet ikke om du har hatt helseproblemer og slike bekymringer?

Her er det isåfall slik. Her er folk redde for å dø, de forteller om hvor mange måneder de har igjen å leve. De forteller om frykt for å bli lam, stå utenfor arbeidslivet og det å ikke være istand til å forsørge egne barn. Ja også er det angsten da.
Har du hatt angstanfall noen gang?

 

Det er kraftige saker. Tankens kraft. Det har du sikkert lest om å den er istand til å velge livet eller døden for deg. Når alt håp blekner å solen slutter å skinne, ja da er det mørkt. Fryktelig mørkt.

Det merkeligste med situasjonen her nede er at alle, ja alle som er her kunne vært friske! Er ikke det en sprø tanke?

Historiene her er mange, den mørkeste er nok fra en mor her som var på ferie med familien sin og på flyet hjem ønsket hun at flyet skulle styrte med hele familien. Hun selv ville da bli kvitt smerten det er å leve og familien fikk slippe sorgen av å miste henne. Den historien fikk meg til å gråte. Ett menneskes misserable sykdomsliv gir sorg og psykiske helseutfordringer for alle rundt. Du har kanskje tenkt tanken? Hvilken effekt ett menneskes liv har på alle rundt?

Apropo at alle her kunne vært friske. Det er bare ett problem som vi alle her nede står midt oppe i. Landet vi bor i ønsker ikke å hjelpe oss. Beslutningsforum har sagt på riksdekkende tv at det ikke står på penger så da er det jo alvoret de åpenbart ikke forstår samt bieffektene som skaper en runddans som ingen ende vil ta.

Tenk at et knippe mennesker skal få velge hvem som skal leve og hvem som skal dø. Ganske absurd tanke. Har du tenkt den tanken noen gang?

Vi er kald, vi fryser, vi er alvorlig syke, vi er utenlands, vi gråter av sorg og savn, vi ligger søvnløse, vi kan ikke ta vare på barna og familien vår her vi er for vi er på helsereise i et annet land. Vi kan ikke språket, internettlinjen bryter sammen så kommunikasjonen med de hjemme brytes.

Ikveld fikk jeg ikke sagt godnatt til jenta mi på 5 år. Ett god natt som var sårt trengt for både meg og henne.

Summen av dette er angst.

Nå skal jeg ikke ta mer av tiden din da du sikkert skal tidlig opp imorgen å gjøre viktige ting.

PS: Den gåturen.. det må bli senere. Jeg har viktigere ting å foreta meg. Jeg skal redde meg selv først og gi håp til andre som ikke lengre har en stemme eller kraft til å si ifra.

Jeg lover å holde deg oppdatert på utviklingen da det ikke er så lett for deg å få med deg alt forståelig nok.

De reisende syke.

De har kjempet for å bli hørt.

De har ropt i glasshus og ordene var aldri ment å bli hørt.

Stemmene stilner, mens lyden av flyvingene letter.

I flysetene sitter de reisende syke, de som ikke var det norske livet verdig.

De reisende syke har gjort sin innsats for moderlandet.

Mens kroppene til de reisende syke fortærer seg selv fra innsiden ønskes de god tur og lykke til på ferden.

Takk for innsatsen.

Norge er lei seg for at du ikke klarte å stå i stormen noen måneder til. Det hadde utgjort mirakler for bruttonasjonalproduktet.

Hvil deg nå på din helsereisen.

 

Mvh Heidi Alice.