Jeg elsker jobbintervju!
Aldri vil en intervjuer klare å gi meg hetetokter eller klamme hender igjen. Det verste som kan skje er at jeg ikke klarer å svare på et spørsmål, eller er det verre ting som kan skje?

Hadde det ikke vært for at jeg selv er hovedperson i denne historien så hadde jeg ikke trodd på den.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå skal du få høre om et jobbintervju litt utenom det vanlige.

Jeg hadde søkt på drømmejobben i et selskap som overgikk alt annet. Dette selskapet ville jeg inn i pga kompetansen hos menneskene som jobbet der. De var best på sitt fagfelt å jeg ville lære fra de beste. Jeg hadde nå en mulighet til å bli en del av ledergruppen i dette selskapet.

Intervjuet skulle gjennomføres hos selskapet med en rekrutterer fra et rekrutteringsselskap, samt administrerende direktør tilstede.

Jeg var på jobb den dagen intervjuet fant sted og hadde planlagt å ta intervjuet i lunchpausen min. Klokka 11.30 satt de å ventet på meg.
Jeg hadde ikke tatt med i beregningen at min nåværende leder skulle kalle meg inn til et statusmøte en halvtime før mitt jobbintervju, og jeg hadde naturligvis ikke informert han om at jeg skulle i et jobbintervju.

Da møtet var over var det 5 minutter til jobbintervjuet mitt startet. Jeg rasket med meg jakka på vei ut og løp avgårde til bilen. Fikk sendt en sms om saken slik at de som satt og ventet var klar over at jeg var forsinket.

Vel fremme var jeg et kvarter etter avtalt tid.
Jeg løp inn døren til selskapet, inn i heisen og løp ut i 3 etage og inn i resepsjonen.
Den hyggelige damen pekte på en dør, smilte og nikket.
Jeg gikk inn døren og heiv etter pusten samtidig som jeg så to dresskledde menn titte opp på meg. Ja det var ganske åpenbart at de satt og ventet.
«Sitt ned» sa Adm.dir.

Jeg smilte, satte meg ned med beina i kors og rørte ikke et ledd i kroppen under hele intervjuet, sånn bortsett fra å svare på spørsmålene som kom som perler på en snor.

Etter en time var intervjuet over. Adm.dir reiste seg, rekruttereren reiste seg. Jeg for min del forsøkte også å reise meg..

Jeg ble raskt påminnet at det er en svært dårlig ide å sitte urørlig med beina i samme posisjon i 60 minutter. Vet du hva som skjer da?

Du dovner bort. Fullstendig visner bort i beina.
Det er som å være lammet.
Jeg satt på stolen så lenge jeg kunne i håp om at en smule følelse skulle komme tilbake.
Til slutt måtte jeg reise meg. Du vet, på et tidspunkt begynner det å se veldig merkelig ut at du bare sitter der og prater uten å reise deg slik som de andre i rommet.

Rommet var svært lite. Såpass trangt at det var så vidt man fikk tvinnet seg rundt bordet for å få satt seg ned på den andre siden. Nå skulle jeg rundt denne kanten igjen og takke for meg.

Jeg husker jeg tenkte «Nå får det bære eller briste! Nå må jeg reise meg».
Jeg kan bekrefte at det bristet.

I det jeg reiste meg holdt jeg fast i bordplaten slik at jeg fikk støttet meg og kommet meg rundt bordkanten. Jeg måtte slippe bordet i det jeg skulle ta Adm.dir i hånden og takke for meg.
Jeg rakk frem til hånden hans og fikk tatt et godt grep. Et halvt nanosekund senere sviktet begge beina under meg og jeg går ned i knestående. Hånden min holdt fortsatt tak i hånden til Adm.dir mens jeg sto på begge knærne foran han. Ja om du ser for deg scenarioet så skjønner du ca hvor jeg hadde hodet og blikket i denne posituren. Definitivt ikke der man skal ha det i en slik setting!

Jeg fikk stablet meg opp på begge beina igjen ved å støtte meg til grepet jeg hadde i hånden hans. I det jeg er oppe på to bein igjen skjer det igjen. Knærne kollapser og på nytt går jeg ned i knestående i akkurat samme positur inne på det knøttlille rommet med adm.dir og mannen fra rekrutteringsselskapet stående som tilskuere.
Bortsett fra mine håpløse forsøk på å komme meg på beina så var det musestille i rommet, og jeg tror vel egentlig de var i sjokk eller forsøkte å forstå hva som egentlig skjedde.
På vei opp fra gulvet i runde nummer to klarer jeg å mumle «beina har sovnet, beklager.»

Rekrutterern fikk ikke frem et ord.
Adm.dir tittet på meg mens han fortsatt holdt hånden min. Han klapper meg på skulderen med den andre hånden og sier: «Jeg tror aldri det er et kjedelig øyeblikk i ditt selskap».

«Det har du rett i» svarte jeg, takket for meg og gikk ut.

Ja jeg fikk tilbud om jobben og takket ja.

God sommer!

Hilsen hun som selv ble rekrutterer.