Det finnes en svært privat person bak alt. En person som tar støyten, en person som tar oppturene, men ikke minst en person som har ett privatliv ved siden av. 

Jeg opprettet denne bloggen fordi det har skjedd mye i livet mitt på svært kort tid og jeg kjente et behov for å dele og ikke minst få noe av all informasjonen som har gått inn til å igjen gå utav systemet. Det ble rett og slett for mye å gå og bære på så jeg håper at bloggen blir terapi for meg og kanskje nyttig eller interesant informasjon for noen andre. Historien er delt av papir og nettaviser og vil komme i en dokumentar på NRK til høsten men her kommer historien fortalt av meg selv. 

Powerlady- Det er det jeg må være for å komme meg igjennom alt jeg nå skal igjennom. 

Livet gikk på skinner. 

Livet var godt å leve, alt gikk på skinner og Grùnderselskapet Sky rekruttering blomstret som aldri før. Det føltes som å ha vunnet i lotto. Jeg hadde fått med meg folk som ofret alt for å få selskapet opp og frem. Konseptet «digital rekruttering» ble tatt imot med åpne armer ute i markedet. Interessen rundt selskapet var enorm både fra jobbkandidaten i gata og opp til diverse «topp etager» både på Fornebu og Aker Brygge. Det siste kontoret jeg besøkte i «øverste etage» hos en administrerende direktør i ett av Norges største IT selskaper sa: «Heidi Alice, det kommer snart noen med store lommer». Alt gikk bare en vei, oppover. 

Full fart forover!

Jeg har alltid jobbet i 300% stilling, natt og dag. Jeg har hatt flere søvnløse netter enn jeg kan telle. Jeg har vært livredd og jeg har vært i ekstase. Grùnderlivet er kun for de aller tøffeste. Nei du trenger ikke være rik, selv om det kan gjøre starten mer behagelig. Det du trenger er å elske det du driver med og en plan. Jeg startet med to tomme hender og bygde stein på stein. Steinene ble til små varder som sank tettere og tettere sammen. Etter 4 år var de blitt til en liten bauta. Bautaen kunne fortsatt velte, men den sto stødigere enn vardene. Arbeidsdagene gikk over til natt uten at fingrene på tastaturet sluttet å slå. Natten ble til morning og tastene spant videre på tastaturet i det soloppgangen igjen ga lys inn på arbeidsbordet. Jeg elsket dette livet og jeg elsket friheten. 

2018 Noe river og sliter i kroppen. 

Jeg husker ikke hvor det startet, men jeg husker at det var sommer og jeg burde vært full av energi. Kroppen kjentes tung og umedgjørlig. Jeg var konstant trett, sliten og ville bare sove. Soving var det derimot ikke tid til. Det var rett og slett for mye å gjøre med selskapet mitt. 

Jeg pushet grenser, pushet kroppen og pushet alle rundt meg. Jeg var irritert på kroppen som ikke ville lystre. Jeg overså alle signaler fra egen kropp og istede utfordret jeg situasjonen. Jeg skulle opp og fram. 

September 2018 tok livet en vending. Jeg opplevde min første personlige krise. En krise som er alt for tøff å skrive om enda. I løpet av en natt gikk jeg fra å være på toppen av livet til å sitte i ett skamfult hjørne og føle meg sårbar. Jeg hadde ett valg, ingen trengte å vite om min personlige krise. I hvert fall ikke noen utenom de som allerede var blitt involvert mer eller mindre ufrivillig. Denne krisen handlet ikke om jobb, den handlet om meg personlig. Jeg hadde strategien klar. Jeg skulle som alltid bare kjøre på videre med jobb, overse hendelsen og glemme det som hadde skjedd. Jeg skulle gi meg selv to uker for å hvile og glemme, så 100% tilbake. 

Jeg hang i stroppen helt til desember. Da gikk jeg med halen mellom beina til min lege. Diagnose: Utbrent, deprimert, krystallsyke og ny utredning for ADHD. 

Jeg diskuterte med legen min. «Det er godt mulig jeg har møtt veggen for det kan sikkert stemme med alt som har skjedd i det siste, men jeg er ikke deprimert. Der setter jeg ned foten. Det kan du faktisk ikke skrive i mine papirer for jeg er ikke deprimert. Jeg har ett fint liv, en flott familie, en jobb jeg elsker. Jeg elsker livet mitt og jeg er ikke deprimert». 

I ettertid har jeg bestilt min egen journal av andre grunner og sett at deprimert var nedskrevet i min legejournal. Dette var og er en feil og det irriterer meg. På bakgrunn av hva jeg hadde opplevd mente min lege at jeg måtte være deprimert og skrev ut alt fra «glapiller» til sovetabletter. Jeg tok aldri noen av dem. Jeg trengte dem ikke. Det eneste jeg trengte var å bearbeide hendelsen og roe ned ett par hakk. Søvnproblemet hadde jeg hatt hele livet så det var ikke noe nytt som oppsto med denne hendelsen. 

ADHD – Joda, jeg har gått den runden tidligere og jeg forstår at noen vil gi meg det stemplet for min arbeidskapasitet ligger langt over gjennomsnittet og det er jeg klar over. Jeg er også fullstendig klar over at jeg har superkrefter som trenger et stempel slik at alle kan forstå hvordan det i heletatt er mulig. 

En tidligere sjef sa til meg: «Heidi Alice, du har bygd opp en salgsavdeling med 70 mennesker på 6 måneder. Det er ikke helt normalt. Ser du ikke at folk henger etter deg som slips, de klarer ikke holde følge. Jeg tror at dersom du hadde gått på skolen nå i dag så ville du fått ett par bokstaver». 

Mitt svar den gangen: «Ja da har vi ett problem for jeg har ingen brems så her er det bare å henge på eller hoppe av hurtigtoget for det har ingen planer om å stoppe». 

Jeg gjorde som legen sa og gikk til en psykolog. Det er jo uansett utrolig populært om dagen og etter første besøk forsto jeg veldig godt hvorfor. Jeg kunnne sittet der i evigheter. Jeg hadde så mye på hjertet å her satt det en mann som ble betalt for å sitte og lytte til meg. Jeg elsket det. 

Etter 5 psykologbesøk konkluderte psykologen med at jeg ikke hadde ADHD og ikke tregte flere timer. Dette til tross for at en psykolog i 2013 hadde konkludert med at jeg definitivt hadde ADHD. Han var overhodet ikke i tvil og alle kognitive tester bekreftet hans oppfatning. Jeg fikk det aldri på papiret den gangen for jeg dro aldri til den siste timen hvor diagnosen skulle skrives i «stein». 

Jeg ble litt nysgjerrig på at to psykologer kunne komme frem til såpass ulike konklusjoner og spurte min nåværende psykolog om hvorfor han var sikker på at jeg ikke hadde ADHD. Han forklarte at jeg levde på nivå med en toppidrettsutover jobbmessig og ga meg beskjed om at jeg aldri hadde klart å bygge opp det jeg hadde bygd opp dersom jeg hadde hatt ADHD. 

Jeg fortalte psykologen om at jeg faktisk hadde fått diagnosen av en annen psykolog og jeg lurte på om det virkelig var slik at om jeg fikk diagnosen eller ikke var avhengig av hvilken psykolog jeg besøkte? Dette bekreftet han og forklarte at diagnoser ble satt på bakgrunn av hvilken oppfatning psykologen satt igjen med til slutt. 

Ok, fair enough. Min egen teori er litt vag, men jeg tror at en diagnose som ADHD nettopp kunne vært grunnnen til at jeg hadde klart å bygge opp det jeg hadde bygd opp. Jeg misstenker vel at jeg ikke hadde overlevd denne reisen uten ett par bokstaver, men det mysteriet forblir uoppklart og det er greit. Livet mitt endrer seg ikke med eller uten bokstaver. Det forblir det samme og jeg forblir den samme. 

Prislapp på 24 millioner

2019 ble humpete på privaten. Jobbmessig en høydare. Selskapet fortsatte å vokse. Alle skulle med og alle vi ønsket å ha med ble med. Omsetningen i selskapet doblet seg for hver eneste måned. Vi hadde spennende digitale IT prosjekter på trappene som skulle endre alt. Selskapet ble i 2018 verdsatt til 24 millioner. 2019 ga klare signaler om at den veksten bare ville fortsette. 

Aksjonærer med ønske om å være med på oppturen sto og «ringte på døren» fra Øst og vest. På nettet kokte det i positive tilbakemeldinger fra kunder og kandidater. Alle var happy og fornøyd! 

Formen på privaten var varierende. Kroppen hang ikke helt med. Jeg presset seg til å gjøre det aller nødvendigste for at selskapet skulle fortsette sin fremgang og drift. Jeg gikk på autopilot i delvis sykemelding over tid. 

2 August 2019 – Det smeller. 

Jeg la meg i sengen 1 august og som vanlig la jeg meg for å lese VG på mobilen. Jeg la merke til at bokstavene forsvant og det ble utydelig og vanskelig å lese. Jeg tenkte at nå var det på tide å legge fra seg mobilen å lukke øynene. 

Jeg våknet dagen etter og merket at synets tilstand var lik som den var da jeg la meg kvelden før. Jeg sto opp og gikk for å ta meg en iskaffe. Satte meg ned i stua og skjønte raskt at noe ikke var som det skulle. 

Dagen før hadde jeg hatt min første time til en kiropraktor. Legen mente jeg hadde krystallsyke så da dro jeg til behandling for dette da svimmelheten bare ble verre og verre. Etter kiropraktortimen skulle det vise seg at svimmelheten økte og ble uutholdelig. 

Etter at jeg hadde sittet og konfrontert meg selv med at jeg trengte å komme meg til lege pga synsforstyrrelsene gikk jeg innn på soverommet til samboeren min og sa at jeg måtte komme meg til legen. 

Før jeg dro kontaktet jeg kiropraktoren for å sjekke om dette kunne være normale bivirkninger etter hans behandling. Jeg fikk raskt svar på at dette ikke var bivirkninger på behandlingen og han anbefalte meg et legebesøk. 

Da jeg kom til legevakten tok det ikke lang tid før jeg ble sendt direkte til sykehuset.  

Her ble jeg liggende i 4 dager i en sykeseng for å vente på time til MR. Køen var «milelang» og jeg var ikke prioritert. Mens jeg lå på sykehuset ble formen verre. Synsforstyrrelsene hadde startet på ett øye, men nå var det kommet på begge øynene. Jeg begynte å bli nummen i kroppen og var sliten. Dag 5 tok legen grep og fikk meg inn til MR. 

Jeg var bekymret for om de skulle finne noe så ventetiden var lang da jeg måtte vente til dagen etter på svar fra MR undersøkelsen. 

Mens jeg lå i sengen og ventet på legen min hadde jeg selskap av et ektepar som satt på samme rom hvor kona hadde blitt lagt inn og ventet på svar fra CT undersøkelse.

Mens jeg ligger der å venter på min egen legevisitt kommer det en lege inn bak forhenget for å gi tilbakemelding til dette ekteparet. Jeg lå lydløs i enden av rommet bak forhenget for jeg ville ikke forstyrre. 

Legen setter seg ned med ekteparet og forteller at de har funnet en svulst i hjernen på kona. 

Hun får også beskjed om at dette ikke kan fikses. Det er uhelbredelig og de er usikre på hvor lang tid hun har igjen. 

Jeg ble helt satt ut av å høre dette og tårene rant mens jeg konsentrerte meg enda mer om å ikke lage en lyd for å ikke forstyrre disse to som akkurat hadde fått den verste beskjeden man kan tenke seg. Det føltes helt absurd å ligge og høre på dette. Jeg følte at jeg var på helt feil plass. Jeg skulle jo ikke være her, dette var alt for privat. 

Plutselig var det noen som tok tak i forhenget og ett sjokkert ansikt tittet på meg. Det var legen. Han beklaget på det sterkeste og formidlet klart og tydelig til oss alle tre at dette skulle ikke jeg ha ligget og hørt på og han virket oppriktig lei seg. Jeg svarte at det går fint, bare konsentrer deg om dette paret du. Jeg gikk utav rommet og lot de få være alene. 

Etter å ha tatt meg en luftetur gikk jeg inn på rommet igjen og ga mannen og kona en god og varm klem. Jeg la meg opp i sengen min og min lege kom inn. 

Hun tittet på meg med ett trist blikk- jeg skjønte der og da at noe var galt. 

Hun tok en krakk og skjøv helt inntil sengen min og ga meg ett blikk som ikke var til å ta feil av. Noe var galt. 

Det er stille ett par sekunder før legen sier: «Beklager Heidi, du har MS». 

Jeg sa ingenting, kroppen begynte å skjelve og jeg begynte og hakke tenner. Legen spurte om jeg frøs og om hun skulle lukke vinduet. «Ja lukk vinduet svarte jeg, jeg er iskald». 

Jeg bare lå der. Hva mer var det egentlig å si? 

Jeg viste godt hva MS var så jeg trengte ikke noen grundig forklaring der og da, selv om jeg lå med tusen spørsmål som jeg ikke turte spørre om. Det var nok informasjon akkurat nå. 

Det tok ikke lang tid før en sykepleier kom inn med en god mix av steroider og kortison som skulle inn i kroppen min intravenøst for å dempe betennelsen. 

Dagen etter reiste jeg hjem. Uten noen flere svar. 

MS er en sykdom som rammer 500 mennesker i Norge hvert eneste år. Det var ingenting som tydet på at jeg skulle bli et offer for denne sykdommen. Ingen i min familie hadde eller har hatt sykdommen. MS er en autoimmun sykdom som betyr at celler fra immunforsvaret klarer å krysse barrieren fra blod til hjerne. Der ødelegger de myelinet, som er en livsviktig isolasjon rundt nervetrådene. Skadene som oppstår under et slikt attakk er ikke reversible og plagene du får er noe du skal leve med. Forverring over tid vil forekomme men bremsemedisiner som tilbys i Norge kan bremse utviklingen slik at den forsinker prosessen. En fattig trøst når du uansett vet at du skal bli sykere. Mitt personlige verste scenario er å miste gangfunksjon, kontroll over blære samt evne til å fordøye mat på egenhånd. 

Bremsemedisin

Jeg hadde på sykehuset tatt spinalpunksjon. Hodepinen var ikke til å ta feil av. Jeg lå rett ut på sofaen en uke med hodesmerter og en redusert form pga kortisonkuren som var en hestekur av en dose. Etter to uker begynte jeg å komme meg litt opp igjen. Kroppen hadde fått ordentlig juling både mentalt og fysisk. Jeg gikk som i ett vakum. Jeg forsøkte å tenke minst mulig på diagnosen min og prøvde å fortrenge.

Enda en uke gikk mens jeg levde i min boble. Om to uker skulle jeg tilbake til sykehuset for å starte med min bremsemedisin som aldri ville kunne gjøre meg frisk, men som skulle bremse mine MS attakker. 

Mitt liv og min fremtid var avhengig av at medisinen; “Rituximab” skulle klare å drepe de slemme B cellene i kroppen min som hadde en eneste agenda: Gjøre livet mitt til et helvette! 

Jeg skulle på sykehuset på en mandag og søndagskvelden før satt jeg med telefonen og chattet med noen venniner på messenger. De var nysgjerrige på hvordan det gikk med meg og på hva som skulle skje fremover. Vi snakket litt om at det ikke var mulig å stoppe MS sykdommen med bremsemedisiner og vi snakket om hva som var mulige behandlinger. Jeg var fra før klar over at det pågikk ett forskningsprosejekt på Haukeland sykehus hvor norske pasienter kunne få tilbud om å være med som “forsøkskaniner” i prosjektet. Dette består i hovedsak av at 100 pasienter skal med. 50 får bremsemedisin og 50 får stamcelletransplantasjon. Jeg hadde på forhånd ekskludert meg selv fra dette prosjektet fordi jeg trodde de hadde samlet sine 100 MS pasienter, men min vennine kunne fortelle at det hadde dem ikke. 

Det gikk kaldt nedover ryggen på meg, kunne jeg virkelig være med på dette prosjektet? Jeg kastet meg over google. Raskt fant jeg ut at en av kriteriene som diskvalifiserte meg var at de pasientene som gikk på bremsemedisinen Rituximab ikke kunne delta. 

Der satt jeg kvelden før min medisinering skulle starte og det gikk opp for meg at dersom jeg dro til sykehuset dagen etter så ville jeg ikke ha mulighet til å delta. Jeg måtte konkludere raskt. Jeg hadde ingen garanti for å få bli med på prosjektet og om jeg ble tatt med så hadde jeg 50% sjanse for å være blandt de som fikk stamcelletransplantasjon. Jeg turte ikke vente med oppstart av medisinene og dro inn til sykehuset dagen etter for å få medisinen min. 

Rituximab i kroppen og sykdommen eskalere. 

Jeg ble dårligere etter sykehusbesøket. Veldig mye dårligere. Kroppen forfalt på en uke. Hver morgen våknet jeg med nye symptomer. Det startet med svimmelhet. Hele verden gikk i hundre kilometer i timen. Det eneste jeg til slutt klarte var å ligge i sengen og lukke øynene og håpe på at alt skulle stoppe. På ett tidspunkt var det så ille at jeg tenkte at nå klarer jeg ikke mer. 

Etter noen dager avtok svimmelheten litt og jeg våknet med redusert kraft i beina. Jeg var hjemme alene da samboer hadde dratt på jobb i Oslo og levert datteren vår i barnehagen på veien. Jeg satte meg opp i senga og kjente at noe var galt med det ene beinet. Jeg satte beina på gulvet og reiste meg forsiktig opp. Kraften i det ene beinet var minimal og det var så vidt det var kraft nok til å holde kroppen min oppreist. Jeg ble livredd og følte meg fryktelig ensom. Jeg ringte sykehuset som har ett lavterskeltilbud for assistanse for MS pasienter. Jeg fikk beskjed om å ta livet med ro hjemme. 

Neste dag våkner jeg med redusert kraft i det andre beinet. Jeg fikk “dratt” meg bortover soveromsgulvet og ut i gangen og inn til stua. Jeg satte meg ned på stuegulvet og gråt mine modige tårer. Hva skjer nå? 

Jeg ringte igjen sykehuset og forklarte situasjonen og at jeg var livredd. Av MS sykepleier ble jeg satt over til en lege. Hun ba meg fortelle hva som var saken. Jeg bruker ett minutt på å fortelle om situasjonen jeg var oppi. Jeg sa: “Jeg har mistet kraften i beina og er redd. Jeg trenger å vite om jeg kan ha fått en infeksjon eller om dette er normalt. Jeg trenger å fortelle dette til noen som vet hva dette dreier seg om for jeg gidder ikke sitte her hjemme alene å bli lam uten at jeg ihvertfall har forsøkt å be om hjelp!”. 

Legen avbrøt å svarte: “Nå har du snakket ganske lenge, kanskje jeg skal få lov å prate litt! Ja det kan godt hende at du har en infeksjon men nå ringer det en annen telefon”.

Legen la på røret. Ikke hadet, ingen ting. Hun la på røret. 

Da jeg la meg denne kvelden ba jeg min samboer om å vekke meg før han dro på jobb dagen etter bare slik at jeg kunne få kjenne om jeg var istand til å gå slik at jeg ikke ble liggende i senga hele dagen uten hjelp. 

Dagen etter våknet jeg med mer kraft tilbake i beina men nå var jeg følelsesløs. Jeg hadde knapt følelse i beina. Som forrige gang startet det med ett bein og gikk over til neste, så oppover kroppen. Jeg ble igjen fryktelig redd og googlet om det var følelsesløshet eller kraftløshet som kunne gjøre meg lam. 

Plagene som fulgte etter dette var mange og følelsesløsheten har jeg fortsatt men i mindre grad. Brennpunkter på kroppen gjør at om jeg kommer borti min egen kropp på enkelte steder så gir det samme følelse som om du får huden svidd på en ovn. Akkurat samme smerte. Listen er lang og jeg tar ikke alt her, det blir rett og slett for mye syting. 

Stamcelletransplantasjon

Stamcelletransplantasjon er den eneste behandlingen som har vist seg å ha effekt på MS. Stamcelletransplantasjon har stoppet MS hos MS pasienter. Det er bare ett par utfordringer. Transplantasjonen må du betale selv av egen lomme og den utføres ikke i Norge. 

Stamcelletransplantasjon forkortet HSCT (Hematopoietic stem cell transplantation). Behandlingen varer i ca 1 måned med en rekogniseringsperiode på 6-12 måneder. 

Her er hva som skjer under en stamcelletransplantasjon: 

Dag 1-4 Undersøkelser for å se om pasienten vil tåle en transplantasjon. 

Dag 5-8 Stamcelle mobilisasjon

Normalt sirkulerer kun små mengder stamcellene i blodet. For å kunne høste nok stamceller fra blodet, må stamcellene mobiliseres fra benmarg og ut i perifert blod. Man får her en mobiliseringskur og stamcellene skal da trekke ut i blodet og gjøres tilgjengelig for høsting. 

Dag 8-9 Høsting av stamceller

Stamcellene er nå i blodet og blod tappes ut fra ene armen og sirkulerer gjennom en maskin der stamcellene plukkes ut. Gjenværende blod føres tilbake til kroppen via et kateter. Etter at stamcellene er fjernet fra blodet blir stamcellene frosset ned. 

Dag 9-12 Høydose cellegiftkur

Pasienten får høydose cellegift som bryter ned kroppens immunforsvar. 

Dag 13 Tilbakeføring av stamceller til kroppen. 

Stamcellene som tidligere ble hentet ut tines opp og føres tilbake inn i kroppen via et kateter. 

Dag 14-28 Isolasjon

Pasienten settes i isolasjon og har på dette tidspunktet null immunforsvar. Pasienten må skånes for omverdenen og kilder til infeksjon. Stamcellene har nå begynt å produsere nye blodceller. Tett oppfølging er nødvendig for å se at immunsystemet fungerer som det skal. 

Dag 29-30 Rituximabkur

Pasienten får en kur med bremsemedisinen Rituximab. 

Dag 30- 365 Rehabilitering 

Pasienten vil det første året være i høysikogruppe for infeksjoner pga nedsatt immunforsvar og må leve ett liv hvor det tas hensyn til dette for egen sikkerhet. 

 

Når du selv er for svak må noen andre ta tak! 

Jeg var for langt nede til å ta tak selv. Jeg hadde mer enn nok med å fordøye diagnosen jeg akkurat hadde fått. En dag ringte min lillesøster og hun ga klar beskjed: ” Hva skjer med deg! Du er alltid så sterk og nå bare sitter du der og gir opp. Dette gidder jeg ikke være med på, nå må du reise deg opp og vi må sjekke hvilke muligheter som finnes for å bli frisk. Jeg har hørt om stamcelletransplantasjon, men dette har de ikke i Norge og det koster mange penger.”

Hun fortsatte praten og jeg hang ikke med på alt, men jeg fikk med meg nok til å forstå at nå skulle vi kjøre igang en innsamlingsaksjon og vi skulle få meg inn til behandling. 

Jeg fikk blod på tann, nytt mot og ny energi. Noen kjempet for meg. Noen aksepterte ikke at jeg la meg i hendene til helsenorge som i realiteten hadde niks nada å tilby meg av behandling sett bort fra en brems. Jeg var ikke interessert i en brems. Jeg var interessert i å bli frisk, det var det eneste som betydde noe for meg.  

Det ble opprettet en innsamlingsaksjon på spleis som fortsatt er aktuell og jeg er fortsatt ikke i mål- jeg bare vet at jeg skal nå målet på den ene eller den andre måten. Innsamlingsaksjonen min finner du her og jeg er selvfølgelig evig takknemlig for all støtte. Jeg har ett mål om å takke hver eneste en som bidrar på en mer personlig måte når alt dette er over: https://www.spleis.no/project/80113

 

 

MOSKVA, JEG KOMMER! 

Jeg har valgt Moskva som behandlingsland av flere grunner. For det første er det her det utføres flest stamcelletransplantasjoner på norske pasienter. Sjansene for å bli kvitt MS etter min stamcelletransplantasjon er 80-90%. Det er godt nok for meg for alternativet er 0%. 

Jeg tok kontakt med Anastasia Panchenko ved National Pirogov Medical Surgical Center i Moskva og forklarte situasjonen min. 

Jeg fikk raskt ett svært hyggelig svar. Denne damen fikk jeg sansen for fra første dialog. Hun var varm i sin kommunikasjon og svært imøtekommende. Jeg følte meg sett, jeg følte meg hørt og endelig følte jeg at noen med kompetanse virkelig var her for meg. 

Jeg fikk beskjed om å sende en del informasjon som jeg returnerte snarlig pr mail. Svaret kom raskt igjen og jeg har fått time til stamcelletransplantasjon 10 februar 2020. 

Anastasia og Dr. Fedrenko tar meg imot i februar og jeg har hørt at de er definisjonen på levende engler. Jeg gleder meg til å møte dem og gruver meg naturligvis til reisen jeg skal igjennom. 

Dersom du som leser dette vurderer stamcelletransplantasjon for MS eller annen autoimmunsykdom, ta gjerne kontakt med Anastasia på email: [email protected] Jeg lover deg gode svar på alt du måtte lure på, men husk å skriv på engelsk. Dersom du vil lese mer om behandlingen i Moskva kan du få all informasjon du trenger via denne linken: https://hsct-russia.com/general-information 

Det er ikke lett å vite hvor man skal starte denne prosessen når kroppen er sliten. Jeg snakker av erfaring. 

Jeg kommer til å poste innlegg fra hele min reise til Moskva, tiden før og tiden etter. 

Jeg kommer til å poste innlegg fra jobb, selskapet som er i full fart forover og alle de dyktige menneskene som jobber der med meg haltende etter samt innlegg som omfatter en generell balanse mellom jobb og privatliv når livet byr på litt ekstra utfordringer. 

Linker ifbm min reise til Moskva: 

Østlandets blad: https://www.oblad.no/heidi-alice-41-har-ms-ma-til-moskva-og-betale-500-000-kr-for-a-fa-stamcellebehandling/s/5-68-709940?access=granted&fbclid=IwAR03vAJATsC15dtEtwgpRO7NDjEKEsK-o_hVEfXmE3y-QCcaxhxL6BeV2fQ&access=granted 

Oppegård avis: https://www.oavis.no/artikler/nyheter-med-hilsen-fra-moskva/477289?fbclid=IwAR3eiA0TSMj82VAJpDKk4lsBVHI063VG0mZmQNXgK8XmN4k28n0E5yVXpe8