Når en ukjent journalist endrer livet ditt. Du må utav sengen å starte dagen for du skal sende en film. Så må du utav sengen igjen for du skal få besøk av Are Faaberg fra NRK. Jeg tror ikke Are selv er klar over hva han egentlig gjorde i denne perioden, men det var han som fikk meg til å møte hverdagen igjen. 

Like etter jeg fikk min MS diagnose ble jeg kontaktet av NRK i forbindelse med en dokumentar som kommer på tv til høsten. De hadde sett min innsamlingsaksjon på Facebook. https://www.spleis.no/project/80113

Vil du være med på en dokumentar som skal gå på NRK tv til høsten?

Jeg tenkte ikke umiddelbart ja. jeg tenkte; Skal jeg ligge uten hår i Moskva nedsyltet i cellegift og vise meg fra mitt mest sårbare på tv? Næh.. det frister jo ikke akkurat! 

Journalist Are Faaberg fra NRK samfunn tok kontakt. Vi hadde en hyggelig prat og han skremte ubevist vettet av meg med en historie om en mann som hadde reist til Mexico og tatt en stamcelletransplantasjon. Det gikk ikke så bra for å si det sånn. 

Etter samtalen googlet jeg Are og jeg ble nysgjerrig og syntes det var spennende å bli kontaktet av NRK: https://no.wikipedia.org/wiki/Are_Faaberg

Jeg fikk et attakk like etter at Are tok kontakt så jeg var “nede for telling” en stund. Are ga seg ikke å ringte meg på nytt. En ny meget hyggelig samtale. Jeg forklarte at jeg hadde vært dårlig og ikke hatt energi til å sende en prøvefilm slik som jeg hadde sagt jeg skulle gjøre. 

Jeg var virkelig dårlig og hadde mest lyst til å ligge i senga. Hadde ikke overskudd til noe mer. Jeg hadde lovt å sende en prøvevideo fra min Iphone. Dette gnagde i hodet på meg. Jeg måtte komme meg opp og få laget denne filmen. 

Are fikk meg ut av senga. Jeg hadde forpliktet meg til noe og samvittigheten klarte ikke mer. Filmsnutten ble laget og sendt over til NRK. Jeg var lettet over at dette nå var gjort og jeg på nytt kunne komme meg under dyna og synes synd på meg selv mens verden gikk rundt i 120km i timen pga svimmelheten min. 

Det tok ikke mer en en dag før Are ringte igjen. Han lurte på om han kunne komme på besøk. 

Igjen fikk Are meg ut av sengen, inn på badet og videre inn i dusjen. Kroppen strittet imot og skrek; Gå å legg deg! 

Uansett hvor sliten jeg følte meg i kroppen så nektet jeg å møte NRK i pysj og “hentesveis.” 

Are kom og vi hadde en flott dag hvor vi snakket om alt og ingenting. Han fikk møte min samboer Karzan og min datter Victoria på 5 år. Vi spiste pizza og Are ble med til barnehagen for å hente Victoria. Stor stas for min datter å møte en “TVmann” da hun alltid har lurt på hvordan man kommer seg inn i tv`n. 

I dette møtet ble det avklart at jeg skulle slenge meg på “sirkuset” og bli med på dokumentaren. Ingen kan si nei til Are. Han er verdens mest sympatiske mann med dådyrøyne. Jeg skal fortelle han en dag hvor mye han har betydd for meg uten at han selv er klar over det. Jeg har også en misstanke om at den videre prosessen med Are og NRK vil bety svært mye for meg. 

Dagbok i videoformat. 

Dagbok i videoformat, det var mitt oppdrag de neste månedene. Jeg har vurdert å gi beskjed til naboene om at dersom de ser meg gå rundt i nabolaget med selfiestang og snakke med meg selv så har det ikke klikket for meg. Jeg bare prøver på å bli lokalkjendis basert på sympati for min MS. Hadde kanskje håpet å bli kjent for noe annet, men greit nok. All PR er god PR sies det.  

Det er jo ingen tvil om at når du takker ja til en tvproduksjon så syns du det er greit å stikke frem nesa. Men jeg tror det er fint at noen tørr å stikke frem nesa, og ikke minst om tema som er sårbare og vanskelig å snakke om. 

Jeg måtte tenke meg om 10 ganger før jeg tok det endelige valget om å gå ut i all offentlighet med min diagnose. Hadde jeg vært fast ansatt ett sted i min jobb så vet jeg ikke om jeg hadde gjort det. Jeg hadde vært redd for å ikke bli forstått, redd for å miste muligheter og jeg tror jeg hadde følt at jeg hadde alt for mye å tape. Som selvstendig næringsdrivende har jeg derimot ikke så mye å tape annet enn egen fasade og den ramlet uansett da jeg fikk diagnosen. 

Jeg har vært en av de som har hatt mest sansen for å dele positive og hyggelige ting i sosiale medier. Ikke minst bilder som var ferdig fixet av en fotograf. Fasade hadde absolutt noe å si. Nå derimot vet jeg jo at den fasaden slår sprekker i Moskva og jeg vet allerede nå at jeg ikke ser fantastisk ut uten hår og med lue. Jeg kler rett og slett ikke lue men jeg kommer heller ikke til å valse rundt skallet! Det er jeg alt for stolt til så det blir lue i Moskva. Har du tips om kule luer for folk som overhodet ikke kler luer så tar jeg imot med stor takk!