En lang og farefull reise.
Alene.
Beskjeden kom idag fra sykehuset i Moskva. Nå er alt klart.
Fra huset i Bergen går turen til Gardermoen. Videre med innenlandsfly til Kirkenes. Grensen skal krysses til Murmansk med bil sammen med en ukjent.
Tjueen timer unna Murmansk ligger endestasjonen, Moskva.
Han har planlagt reisen sin selv. Han har sendt utallige mail til det russiske sykehuset, ambasaden, flyselskapet, norske sykehus, journalarkiv, fastlegen og utallige andre parter for at reisen skulle bli mulig.
Han har jobbet hardt.
Han er personlig konkurs. Behandlingen kostet en halv million. Han var den eneste som kunne ta den regningen.
Det kostet han alt.
Alt han eide som hadde en verdi er solgt. Minner er solgt. Alt han har jobbet for er solgt.
Igjen sitter han i et tomt hus. Et hus som er solgt.
Mens kroppen sakte men sikkert har svunnet hen har han kun hatt øyne for målet som er å komme seg til Moskva å få stoppet sykdomsutviklingen. Bare bildet av en rullestol får livet til å passere i revy. Han er redd. Fryktelig redd.
Angsten har forlengst satt seg. Når dørene lukkes og mørket kommer føles pusten tyngre og pulsen stiger. Scenarioene raser igjennom hodet.
At han er i risikogruppe pga bremsemedisiner får bære eller briste. Til Moskva må han.
sykdommen hans tar ikke hensyn til Corona. Den tar ikke hensyn til at han er redd.
Tenk om han kunne fått hjelp i Norge. Tenk om en engel kom å sa at hans økonomiske bidrag til samfunnet gjennom mange år nå skulle betale seg tilbake.
Årene har gått. Redningen kom aldri.
Han er lei av lystløgnere, flatterende historier om MS som ender godt, blikkene, missforståelsene og et helsevesen som børster alt under teppe og sier at alt går bra. Det går faen ikke bra! Hører du?
Kroppen forfaller i et virrvarr av symptomer. Han er sliten. Det er på tide å reise nå.
Han er en norsk helseflyktning. En av mange tusen. Han er en Moskvafarer.
En av de som ikke blir sett eller hørt. En av de som ikke har en stemme av verdi. Hans stemme forsvant sammen med fortvilelsen. Han vet ikke når det skjedde, men på et tidspunkt ga han slipp. Tanken om å bli reddet av det norske samfunnet forvitret ett sted.
Han er for sliten til å ta den kampen.
Alt handler nå om å komme seg til Moskva.
Om han overlever Moskva har han ingenting å komme hjem til.
Han må starte på nytt, men nå med visshet om at han har fått en ekstra sjanse.
«Overlever jeg Moskva så skal jeg aldri glemme hva livet egentlig handler om. Det handler om å leve. Kan jeg ikke leve så vil jeg forlate dette stedet. Jeg har ingenting å tape»
#MS #awareness #HSCT #stamcelletransplantasjon #hjelpmoskvafarerne #norskehelseflyktninger
Dette er bare så uendelig trist. At det er sånn vi må kjempe for å få mulighet til å bli frisk og å kunne delta i samfunnet med familie, venner, arbeid og ha et sosialt liv. Å ikke vite hva morgendagen bringer, å ikke vite om du kan prate, svelge eller gå i morgen, neste måned eller neste sommer.
At de medisiner som finnes i Norge i dag er bedre enn for 10-15 år siden er nok riktig, men samtidig gir de svært alvorlige bivirkninger og de hindrer ikke frykten, eller realiteten for nye attakker og nedsatt mobilitet og livskvalitet. Sykdommen MS sies å ikke ta livet av deg, men fra deg, og det er så sant som det skrives.
Derfor er det så uendelig trist at vi må foreta farefulle ferder til andre land for å kunne benytte behandling (stamcelletransplantasjon) for å bli friske og stoppe denne sykdommen. Det er samfunnsnyttig og økonomisk gevinst å tilby behandling som stopper denne sykdommen og ikke bare bremser den med alle de utfordringene disse bremsemedisiner gir.
Jeg kjenner ikke du som skal reise fra Bergen og foreta denne reisen nå, men jeg ønsker deg av hele mitt hjerte lykke til med reisen og behandlingen og ar alt vil bli bra❤️ Klemmer fra Verena❤️
Tusen takk fine deg❤️
Utrolig sterk historie å lese Heidi Alice, det var som om jeg leste om meg selv for 30 år siden! Tårene begynte å trille😢 Nå er jeg overbevist, jeg skal og vil til Moskva også. Tusen hjertelig for masse god info om behandlingen, fortsett å blogg🥰Til deg unge mann fra Bergen, MASSE LYKKE TIL♥️Varme klemmer fra Siw♥️
Tusen takk for at du deler Heidi Alice <3 Det er så sterke historier som trenger å bli hørt.
Og kjære deg som sitter i Bergen og skal ut på denne reisen alene…: jeg vil beklage til deg, på vegne av dette landet som jeg er født og oppvokst i….at du ikke får denne behandlingen her hjemme i trygge omgivelser…Jeg ønsker deg alt det beste og styrke til å komme gjennom denne reisen enda sterkere enn du noen gang har vært <3
Takk fine deg❤️
Så trist å lese at det ikke er hjelp å få i Norge!
Du har en fin blogg 🥰