ANGST? Slapp av, du er helt normal.


Jeg følte meg dårlig og hadde heldigvis legetime denne dagen. Det var så vidt kroppen bar meg nedover veien fra huset og bort til bilen. Jeg ante virkelig ikke hva som var galt. Bare at noe var galt. Veldig galt.

Da jeg kom inn til legen fortalte jeg om ryggsmerter, brystsmerter, sviktende bein, tungpust og sykdomsfølelse.

Legen begynte å se bekymret ut og fikk noen til å komme med et febermål. 38,2 viste termometeret de akkurat hadde satt i øret på meg. «Hva?? Har jeg feber??» utbrøt jeg.

Sykdomsfølelsen ble ikke akkurat mindre av den grunn så da ble det full runde med EKG og prøver. Legen fant ingenting, men han var redd for blodpropp. Han ba meg dra til sykehuset umiddelbart.

Jeg ruslet ut fra legekontoret og satte meg i bilen. Hjertet dunket, de hadde målt 110 i hvilepuls. Blodpropp tenkte jeg. «Shit!» her var det bare å komme seg avgårde.

Jeg havnet naturligvis midt i rushtrafikken utav Oslo. Passet meg svært dårlig for her var det mye som sto på spill!

Pusten begynte å bli værre. Det snørte seg sammen i halsen og det kjentes ut som fanden selv satt på brystet mitt og klemte til. Jeg var redd. Livredd. Jeg trodde oppriktig at min siste time hadde kommet. Jeg fokuserte på å ta dype åndedrag mens jeg kastet bilen ut i kollektivfeltet og gasset på så godt det lot seg gjøre. Jeg hadde ingen tid å miste. Dette var en krisesituasjon og jeg ga blaffen i at jeg ikke hadde noen verdens ting i kollektivfeltet å gjøre.

En time tok turen fra Oppegård til A-hus. Jeg kom inn og løp bort til luken på akuttmottaket for å fortelle at jeg trengte hjelp da jeg knapt fikk puste.

Jeg kom inn for full sjekk. Blodtrykk, puls, røntgen av lungene, ny EKG, måling av oksygenopptaket i blodet.. osv..

Alle prøver var fine. Ingenting galt var å finne.

Jeg hadde hatt mitt første ordentlige angstanfall.

 

Skambelagt tema

Angst snakker man ikke om. Det er et tegn på svakhet. Det betyr at du har «issues» og ikke passer inn under betegnelsen «normal».

Det var isåfall slik jeg tenkte selv tidligere.

Jeg er derimot glad for at livet har lært meg litt mer enn som så den siste tiden.

Jeg er glad for at jeg leste setningen: «I den norske befolkningen vil om lag en av fire rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og cirka 15 prosent i løpet av et år.» (Ref FHI https://www.fhi.no/fp/psykiskhelse/psykiskelidelser/angst/)

Ok, det betyr faktisk at hver fjerde person som leser dette innlegget har eller vil bli rammet av angst på et eller annet tidspunkt i livet. Det er et svært høyt antall. Når det er sagt så er jo virkelig ikke angst farlig. Det er bare brutalt, intenst og svært ubehagelig når man står midt oppi det.

Min egen angst har kommet fordi jeg fikk diagnosen MS og fordi jeg skal reise til Moskva å gjennomføre en stamcelletransplantasjon. Jeg har planer om å la den få fri når jeg har kommet meg gjennom alt som venter.

Jeg trodde jeg var verdensmester på å takle livet, men kroppen sier brems.

Før jeg selv fikk erfare hva angst var så hadde jeg forbundet angst med historien en vennine som jobber i psykiatrien i Oslo hadde fortalt meg. Historien om da hun og hennes kollegaer måtte dra på et kontor i Oslo for å hente en Administrerende direktør som det hadde «klikket» for. Han satt på venterommet på kontoret med en kopimaskin i fanget og rugget på denne og stirret tomt ut i liften. Mannen hadde kone og barn, høy stilling i et kjent selskap. Kroppen satte på bremsen og sa nok er nok etter å ha blitt overhørt litt for mange ganger. Er det noen vi bør lytte til så er det nok kroppen. Når det går så langt så har man fått en del varsler tidligere i følge min vennine.

 

Min angst.

Etter jeg på sykehuset fikk beskjed om at ingenting var galt med kroppen min kunne jeg dra hjem. Jeg var fortsatt livredd og ringte min samboer Karzan.

Jeg ba han holde meg på telefonen helt til jeg var hjemnme. For å få roet ned hodet ba jeg han om å snakke om noe helt annet. Vi snakker litt løst og fast inntil han sa. «jeg vet hva som feiler deg Heidi».

Jeg ba han fortelle meg hva som feilte meg.

«Du har angst» svarte han.

Jeg ble stille i noen sekunder før han ba meg lese om angst når jeg kom hjem.

Trygt hjemme i sofaen gikk jeg igjennom symptomlisten fra google:

  • Høy puls og hjertebank. Check!
  • Pustevansker og åndenød. Check!
  • Kvelningsfornemmelse. Check!
  • Brystsmerter og ubehag. Check!
  • Svimmelhet og ustøhet. Check!
  • Prikking eller nummenhet. Check!

Det var ikke stort mer å lure på. Jeg hadde hatt et angstanfall. Heldigvis klarte jeg å innse dette umiddelbart og var ikke i tvil selv.

Så skjer det drøyeste….

I det jeg tar innover meg at jeg har hatt et angstanfall så slipper smerten i brystet. Smerten i ryggen forsvinner. Fanden som satt på brystkassa hopper av og jeg får tilbake normal pust. Pulsen går ned og hjerte går over til normalen. Alt forsvinner! Alt!

Det er den mest absurde følelsen jeg har hatt. Jeg satt og følte meg som en hybrid mellom en hypokonder og en lystløgner.

Hva skjedde med di fysiske smertene som tidligere gjorde at jeg såvidt klarte å gå til bilen?

Borte vekk sammen med angstanfallet.

Jeg fortalte om anfallet til flere av mine venner og gjett hva? De hadde alle sammen opplevd angst. ALLE! Det er en hitrate på 100% det. Da jeg fortalte det til kollegaene mine, samme visa. Kun en av dem som ikke hadde opplevd dette.

Angst er tydeligvis mer normalt enn å ikke ha opplevd det i min krets. Det er alltid godt med felles trøst og normalisering av hendelser som gjør at du føler deg «koko».

Ønsker deg en angstfri dag og slapp av, du er helt normal 💪🤗

Gratis nettkurs i å takle angst for den som måtte ha behov. Link fra min lege HER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg